avaldsnes barcelona

(Foto: H-nytt)

For en torvastadbu var det utenkelig å heie på naborivalen Avaldsnes. Onsdag skjedde det, skriver Egil Severeide

Skrevet .

Det kan være jeg ble påvirket av en ustyrlig sidemann, Rico-gründer Nils Olaf Osnes, som patriotisk oppildnet sine nærmeste til heiarop og klappsalver.

Men det kan også være den absurde virkelighet jeg plutselig ble en del av.

At min naboklubb, som jeg var opplært til å forakte, og som historisk har vært en idrettslig lilleputt, her en regnfull hustrig høstkveld og i et vakkert opplyst Haugesund Stadion foran nesten 5000 tilskuere målte krefter mot en europeisk stormakt.

Avaldsnes mot Barcelona.

Smak på den.

Jeg heiet. Og klappet.

Og det gjorde godt…

La gå at de rødhvite jentene fra nabobygda, eller Brasil, Australia, USA eller hvor enn de måtte ha sin herkomst, fikk seg en leksjon i fotballkunst. La gå at 4-0 på hjemmebane i Champions League nærmest er utklassing.

Det var verdt det.

Og det viser at det går an. At det går an for en miniklubb ute i havgapet å by opp noen av verdens største og mest meritterte stjerner til dans.

Bare troen er sterk nok.

Jeg tipper Arne Utvik og hans medspillere var stolt denne kvelden. At de der og da følte at de fikk valuta for pengene de har brukt, for arbeidet de har lagt ned og for ambisjonene de har våget å flagge.

Det var en kveld for historiebøkene. For minnebøkene.

Det var kvelden vi alle ble avaldsnesbuer.

Hvem skulle trodd det…?