-I want to go with you. I want to run from the crisis, sier hun spøkefullt og tar meg i armen. Men bak latteren er det alvor. Servitrisen i den lille trattoriaen i mafiabyen Corleone virker like oppgitt og sliten som byen hun har viet sitt liv til.

Skrevet .

 

Corleone ligger på bondelandet, en god time fra Palermo.  Udødeliggjort gjennom filmene om Gudfaren med Marlon Brando og Al Pacino i hovedrollene som «don» og Michael Corleone. Filmer som har rystet og fascinert en hel verden.

Men virkeligheten er verre. Denne lille byen  med 12.000 innbyggere  har forstret noen av mafiaverdenens mest hensynsløse forbrytere.

Luciano Leggio, Leoluca Bagarella, Totto Riina, Bernardo Provenzano og deres medskurker  har terrorisert Sicilia og stor deler av Italia fra 1970-tallet og helt opp til våre dager. De er dømt for selv å ha utført eller gitt ordrer til drap på hundrevis av  kvinner og menn.

Jeg var der for fem år siden, noen måneder etter at den siste corleonesi,  mafiaboss Bernardo Provenzano ble arrestert.   Politiet hadde fått nyss om at Provenzano var i live og at han styrte sitt imperium fra et eller annet sted på Sicilia. De spanet på familiemedlemmer og fulgte er tilfeldig spor; en forsendelse med tøy som kona  hadde levert inn på et vaskeri.

Pakken fra vaskeriet ble kjørt fra sted til sted før det endte på en liten bondegård utenfor Corleone. Her slo politiet til og fant en gammel gråhåret mann ingen visste hvem var. De siste bildene av Provenzano var  fra 60-tallet.

Men DNA-prøvene klaffet. Og i bondegårdens rom var det nok av beviser. Dermed fikk italiensk politi buret inn den foreløpig siste av mafiabossene fra Corleone.

Når jeg på ny kjører opp åssiden til denne mytiske lille byen er det med en ny historie i bagasjen. Den 13. januar i år, på tyveårsdagen for arrestasjonen av Totto Riina, den verste av alle Corleone-bossene, bad ordføreren i Corleone den italienske folk om unnskyldning for all den lidelse hennes bysbarn har påført landet.

«I apologize on behalf of all of Corleone, I ask forgiveness for the blood that was paid,» sa ordfører Leoluchina Savona.

Ordførerens unnskyldning er et oppgjør med fortiden. Den nye generasjon corleonesere vil distansere seg fra sine forfedre. Men prosjektet virker halvhjertet. På min vandring gjennom byens gater møter jeg en by som på et vis er i kamp med seg selv.

I turistbrosjyrer lokkes man med vandring i mafiaens fotspor, i bodene på torget henger det T-skjorter prydet med portrett av  «don Corleone»..

Corleone er ikke vakker, den er mytisk. Det amerikanske paret som sitter ved siden av oss i den lille restauranten, er ikke der for skjønnhetens skyld. De er der for mystikken.

Corleones mafiabosser er bak lås og slå, og de som nå styrer skuta er fra andre steder på Sicilia. Maktsenteret er flyttet, og av slitte husfasader og skitne gater er det vanskelig å se at Corleone-mafiaen har tilgodesett hjembyen med allmisser.

Og med en nasjonaløkonomi i miserabel forfatning skjønner jeg godt servitrisen som tar hånden min og vil være med til et sted der krise er et fremmedord…