haugesund sentrum

Jeg bor midt i fem minutters byen. Fem minutter til jobb, fem minutter til Indre Kai, fem minutter til Stadion, fem minutter til Festiviteten, skriver HN-direktøren i ukens HA-kronikk.

Skrevet .

For et par år siden kjøpte vi oss et hus i Provence. Et slitent sted i den lille pittoreske byen Lorgues en times kjøretur fra Nice. Et hus som sårt trengte en høytrykkspyler, hekksaks og en malerkost. Og flinke håndverkere.

Nå er jobben gjort. Det er blitt fint, syns nå vi.

Som resten av byen. Folk som har bodd der en stund har registrert forandringen. Det er gått sport i å lage pene fasader. Oppmuntret av en ivrig ordfører, er Lorgues blitt et eneste stort oppussingsobjekt. Nå er den eldgamle kirken midt i byen også ferdigrestaurert etter flere års arbeid.

Byen med sine 8000 innbyggere er blitt et smykke.

Så sitter vi der da, og nyter morgenkaffen og en croassant på uterestauranten i hovedgata. På det «norske» bordet, der de senest tilflyttede alltid blir viet en viss oppmerksomhet.

– Haugesund ja, det er en flott by. Så mange kule butikker dere har i hovedgata, sier folkehøyskolelæreren fra Trøndelag.

– Jeg er lidenskapelig fan av Vamp. For et liveband! Kommer de ikke med ny plate snart, følger ektemannen opp.

– Og har dere ikke landets fineste rådhus, spør fransklæreren fra hovedstaden.

– Jeg var på Sildajazzen for noen år siden. Herregud, for et folkeliv, og dere har jo Filmfestival og Kolbein Falkeid også. Lever han forresten? kvitrer filosofen fra Tønsberg.

Litt senere kommer sykepleieren fra Bergen, som studerte tre år i Haugesund, og som bare ble betatt.

-Vi kalte den fem minutters byen. Super logistikk. Ingen kø, fem minutter til alt. Passelig stor, passelig liten.

Slik fortsetter det. Og vi sitter, med det største markedet i Provence som kulisse med border bugnende av ferske bakervarer, frukt og grønnsaker, og blir rent euforiske av omtalen av byen vi kommer fra. Jeg får Petter Steens ord om at «Haugesund er en godt bevart hemmelighet» ettertrykkelig gjort til skamme, og slipper å bruke en eneste kalori på å framsnakke byen vår.

Det gjør andre.

Og da faller det seg så aldeles naturlig å utvise en smule ydmykhet og høflig korrigere de som mener at Alexander Søderlund er fra Haugesund med å si at han rett nok er fra Tysvær og at Håvard Nordtveit fra Vindafjord.

Egentlig, altså, men vi regner dem som haugesundere.

Ja, Leiv Ove Andsnes, også. Han er fra Karmøy.

Vi ser stort på det.

Så er våre dager i Provence over for denne gang, og på veien fra flyplassen til Helganes denne 2.påskedags-ettermiddagen ser vi landskapet med nye øyne. Og når vi kjører inn i sentrum ser vi andre ting ved byen enn vi vanligvis gjør.

Flott den fasaden, der. Tenk om de bare kunne gitt de vinduene en omgang hvitmaling, han du sett det fine huset i bakgården der?

Det blir nesten sakralt i bilen når favorittartisten Bruce Springsteen smyger seg inn i øregangene med «My hometown». Nydelig melodi, men en tekst med sterke, depressive trekk.

Om faren som stolt tar sin lille sønn på kjøretur gjennom byen for å vise ham «your hometown».

Og om den lille gutten som en generasjon senere selv sitter bak rattet og tar sin sønn med på den samme turen. En siste tur, for nå skal de reise fra byen som er forfalt, som har mistet jobbene og framtidstroen.

«This is your hometown».

Ikke slik med Haugesund.

Jeg bor midt i fem minutters byen. Fem minutter til jobb, fem minutter til Indre Kai, fem minutter til Stadion, fem minutter til Festiviteten.

Fram med malerkosten! Det er så lite som skal til for å pynte opp rundt oss.

Og jeg skal ta mine barnebarn med meg på sykkeltur en søndag morgen og vise dem byen de skal vokse opp i.

En by med historie- og framtid.

En by å være stolt av.

God helg!